Det raser en krig mellom hekker og villaveier i Oslo. Slaget står om nye hus i gamle eplehager.
Hvordan du velger å ha det hjemme hos deg, er fullt og helt din egen sak. Uansett hvor harry og utrendy du lever deg ut på hjemmebane, vil ingen blande seg inn. Hvordan huset du bor i ser ut på utsiden, er derimot et svært offentlig anliggende.
Derfor koker det i lidenskapelige følelser og heftig ordbruk når nye hus reiser seg i ellers fredelige villaveier rundt i byen.
Oslo skal nemlig fortettes. Det vil si at det skal bygges nytt innimellom det gamle. Og da kommer naboprotestene like forutsigbart som blåbær i august.
Aftenposten Aften har de siste ukene skrevet mye om enkeltsaker som får naboene til å fortvile. Men også om den overordnende, forsøksvis prinsipielle, debatten om hvem som skal bestemme over husene - etter hvilke retningslinjer.
Vi har med all tydelighet nok en gang fått demonstrert hva byutviklingsdebatter i Oslo egentlig handler om: Det er en kamp om estetikk. Om "stygt" og "pent", brudd og harmoni, moderne og tradisjonelt. Glass og stål mot smårutete vinduer og saltak.
Og det er en kamp om hvem som skal ha makten. Naboene, politikerne, arkitektene eller utbyggerne? Eller saksbehandlerne i plan- og bygningsetaten?
Det enkle svaret er at politikerne skal vedta rammene for utbyggingen, fagetaten skal behandle enkeltsakene innenfor disse rammene, mens utbyggere og arkitekter må tilpasse seg reglene. Naboenes rolle blir ofte redusert til å legge masse krefter i en klage som ikke fører til annet enn forsinket saksbehandling.
Men at det ikke er fullt så enkelt, skjønner vi når byplansjef Ellen de Vibe går offentlig ut og ber politikerne ligge unna detaljene i husenes stil. Mens byråd Grete Horntvedt like tydelig har demonstrert sin makt ved å gripe direkte inn i en byggesak på Slemdal.
Midt mellom de to mektige kvinnene skal naboer, utbyggere og arkitekter prøve å løfte frem sine ofte svært motstridende interesser. Naboene vil, naturlig nok, at alt skal være som det var. Utbyggere vil, like naturlig, bygge mye for å tjene mest mulig. Arkitekter ønsker størst mulig frihet til å forme sine bygg som de vil.
Og på toppen av pyramiden sitter politikerne og er minst like uenige som alle andre.
For leter du etter tydelige politiske skillelinjer, så finner du dem fortsatt når det gjelder byutvikling.
Derfor skal det bli svært interessant å følge det politiske slaget frem mot endelig behandling av de nye småhusreglene i Rådhuset i høst. Lobbyistene vil trekke hardt i hver sin retning: Regler som fastslår at nye hus skal
se ut omtrent som husene i nabolaget. Eller regler som nøyer seg med å fastslå at nye hus skal tilpasse seg
størrelsen på nabohusene.
Men uansett hvem som vinner: Inne kan vi fortsatt boltre oss i dårlig smak.